«Da var endelig dagen kommet, 18. mai 2023. Dette hadde jeg forberedt og gledet meg til i over 3 år», forteller Egil Didriksen etter at han hadde gått i sin oldefar Johan Didriksens fotefar fra Fjotland til Landvik og videre hjem til Grimstad.
Egil Didriksen skriv:
«Johan Didriksen var barnevandrer, og gjekk til «austlandet» for å gjete som 6-8 åring. Mine forfedre på morssiden, var bønder fra Fjotland. Nøden var stor for mange på den tiden, i indre bygder av Vest-Agder, rundt 1870. Johan Didriksen og hans søster Ida, var barn av Didrik Larsen Omland og Karen Dorthea Markusdatter. De bodde på Åmland i Fjotland. Gardshuset står i dag på Fjotland Bygdemuseum.
Familien Omland opplevde også nøden, og det tvang dem til det vanskelige valget, å sende barna til austlandet i ung alder. (Birkenes/Landvik/Froland)
Reiste så enkelt som mulig
I respekt og til ære for mine forfedre, valgte jeg starte denne vandringen på min mors, Bergljot Olsen(Didriksen), fødselsdag, 18. mai. Johan Didriksen har fortalt om sine vandringer til Landvik og videre til Froland.
De var redde, de sultet, de frøs, og de lengtet hjem. Vi kan vanskelig forestille oss deres opplevelser,og ikke minste hva deres foreldre måtte gjøre av vanskelige valg.
For kanskje å kunne føle litt på det barna opplevede under vandringene, valgte jeg å reise så enkelt som mulig. Jeg sov under åpen himmel, med et liggeunderlag oppå granbar og mose. Brukte ingen sovepose, men sov i vandreklærne, med et tynt overtrekk for myggen. Hovedkosten var knekkebrød, tubeost og saltpølse. Drikke tok jeg fra de bekkene, som på kartet så sikre ut.
Fulgte barnevandringsstien
Hele turen tok 6 dager, 17 mil med 6-7
timers vandring hver dag, og med korte pauser hver 2/3 time. Første dagsetappe fra Fjotland til Årli, der den merkede barnevandringsstien til Landvik startet, hadde jeg merket opp selv på mobilkartet. Ferden gikk på grusvei, skogssti og asfalt, opp til ca 500moh og ned igjen. Slik var også de neste dagers vandring, på variert underlag og i vekslende vær, Jeg hadde tatt med regntøy, og flere par ullsokker til skift. Den samme komforten hadde neppe barna, når de vandret langs de samme stier.
Ute under stjernene
Mange av barnevandrerne måtte av sted tidlig i april, og returnerte hjem, først i november.Jeg kan vanskelig forestille meg, hvordan det var å gjennomføre vandringen barbeint, slik noen måtte. Selv frøs jeg hver natt, men neppe slik barna gjorde, når de måtte sove under åpen himmel.
Noen ganger fikk de kanskje lov til å sove i høyet på løa, en sjelden gang kunne de oppleve å sove i en seng, men de fleste nettene måtte tilbringes ute under stjernene.
Jeg gikk og sov i de samme klærne gjennom hele turen, og luktet svært ille ved ankomst Landvik. Heldigvis hadde jeg ikke bestilt mottakelse og transport hjem. Først etter at jeg hadde vandret helt hjem til Kirkegata, tatt en lang og god dusj, og fått på meg nye og rene klær, ringte den første gjesten på døren. Jeg antar at barna gjorde seg de samme erfaringer, og at det første vertsfamilien gjorde var å få dem i vaskestampen, og gi dem rene klær.
Såre føtter
Den delen av kroppen min som led mest under hele vandringen, var føttene. De fikk omhyggelig pleie hver kveld, men var likevel svært ømme og såre de to første dagene etter hjemkomst.
Hva såre barneføtter fikk av pleie underveis fra Fjotland til austlandet, tør jeg ikke tenke på. Selv om mange barn av den tiden hadde føtter som tålte mer enn dagens, så var det litt av en prestasjon, og en belastning, å måtte gå barbeint alle disse milene. Det ble nok noen vond og såre føtter blant alle de som vandret.
Den største smerten som vel de fleste opplevde sterkest, var nok likevel lengselen etter mor, far og søsknene der hjemme.
Det er med dyp respekt og beundring for hva disse barna måtte gjøre, at jeg valgte å gå denne turen og å skrive noen ord om
opplevelsen.»
