I Vordalen i Fjotland var det ein kort periode gruvedrift i tida kring 1. verdskrig.
Av Knut Petter Netland, etter notat nedskriven/fortalt av Olav P Netland (f. 1922, d 2002) vintaren 2002 slik han huska det, supplert med tilgong på driftsrapportar frå Bergverksarkivet i Trondheim.
Vordalsgruva
På slutten av 1800 tallet, var uttaket av molybden på Knaben starta opp. I tida ikring 1. verdskrig auka etterspørselen kraftig, og prisane gjekk i været. Det førte til at det vart stor interesse for å undersøka, og starta opp på nye stader.
Det vart mellomanna prøvd å laga eit aksjeselskap for å kjøpa opp rettigheter og starta produksjon på Lindefjell. Ein hadde funne ut at ein trong 650 000 kr i aksjekapital. Det lukkas ikkje å henta inn dette, og det blei ikkje noko av prosjektet. Det kan tyda på at aksjekapitalen kom frå spekulantar i Kristiania, som såg mulighet til ein raskt gevinst. Aktiviteten drog imidlertid også med seg eit stort behov for lokal arbeidskraft.
Fjotland molybdæn AS
I slutten av 1916 ble Fjotland molybdæn AS dannet, med adresse Kristiania. Aksjekapitalen var på 100 000 kr, og beløpet skulle brukes til ”overtagelse og utnyttelse av faste eiendomme, grube- og vassdragsrettigheter i Fjotland, Aaseral, Eiken og andre omliggende herreder”.
I 1917 vart aksjekapitalen utvida til 200 000 kr.
Dette selskapet har da blant annet overtatt rettigheter til Vordalsgruben, som ble mutet 6 mars 1915. I tillegg kjøpte de opp betydelige rettigheter fra” Mjåvatn og nordover Litlardalen opp til Bragol, og østover til Vestvassdalen. Dette området grenset så inntil Knaben sine gruve felt”.
Formann i styret var Arthur Mathiesen, grev Wedels Plass 4. Ingeniør Hans Abel Hielm var driftsbestyrer.
Vordalsgruva
Vordalsgruva ligg ca. 1 km nord for garden Vordal. Anleggsområdet var felles bumark, og ligg ved vestre kant av Stemtjødn ved foten av vestre Storhei, ca. 400 moh.
Ved seinare jordskifte blei dette lagt til brn. nr 4 som Arne Eftestøl nå eig. Etter det ein har høyrt fortalt, fekk grunneigarane til fellesområdet, der gruvedrifta foregjekk, ein del pengar, men kor mykje kan me ikkje minnas.
Muting av rettigheter
Produksjon
I 1916 hadde man en gjennomsnitlig bemanning på 13 mann, som arbeidet 1317 dagsverk. Arbeidet var undersøkelser i dagen, og drift av en 20 m lang stoll. Av malmen som ble tatt ut, ble det produsert 300 kg med 87 % MoS2, samt 6 tonn med ”halvfabrikat”, som ble sendt til Gursli Molybden Co sitt vaskeri i Flekkefjord. Dette gav 203 kg molybden med en renhet på 86.7 % Mos2.
Undersøkelsene fortsatt i 1917. Då var det drift i 45 uker i gruben. Bemanningen var i 1917 1 bestyrer, 1 stiger (formann), og i snitt 10.25 arbeidere med til sammen 2015 dagsverk. Arbeidsuken er oppgitt til 54 timer.
I 1917 ble det tatt ut 251 m3 fjell. Dette gav 200 kg ”eksportmalm” med 88% MoS2, og 35 tonn vaskemalm med 2 % MoS2. Dette gir en midlere gehalt på 0.166%.
Gruva
I rapporten fra 1917, har man satt navn på følgende deler av gruven:
Jonas Anton Hielms gruve
Dette er 60m med stoll, og en synk på 5m med tverrsnitt på 4×3 m. Dette er det uttaket som er plassert ett stykke opp i lia fra Stemtjødn. Det ble også åpnet en gruve ved Mjåvatn. Stollen der er på 11.8m. Men det ble ikke funnet malm i noen av disse stollene.
Nede ved stemtjødn vart det bygd eit lite knuseverk. Malmen kom frå brota lenger opp , dels med løypestreng. Bygningen stod inntil ca. 1950.
Prosess
For å produsere molybden av malmen, så må man grovt fortalt først knuse ned steinen til så små partikler at molybdenen er ”fri” fra fjellet. Deretter må man samle sammen disse partiklene med Molybden. Da utnytter man egenskaper i overflaten til Molybden, som gjør at man kan vaske det ut, man får Molybdenen til å feste seg på luftbobler, som man så samler sammen. Dette vert kalla flotasjon.
I Vordals gruva var det laget ett lite forsøksvaskeri, drevet av en 6 hk petroleumsmotor., med en kvern til finmaling, og noen flotasjonskasser. Malmen ble tørrmalt, og ble behandlet i flotasjonskassene uten noen form form oljetilsetting. Dette var en behandlingsmetode som vistnok var patentert av en Ing. Blumenthal, og den forutsatte at den tørre molybdenglansen skulle flyte opp uten oljetilsetting. Utbytte ble vistnok ikke særlig stort. Det skyldes dels at kvernen ikke greide å male malmen godt nok ned, og at den Blumenthlalske metoden ikke var særlig effektiv.
Det ser vi også på produksjonen, som bestod av mye ”halvfabrikata”, der man ikke har greid å lage ett rent nok produkt.
Transport til og frå gruva
Transporten gjekk om Vordal, forbi husa i Storebråtet, og bort til kvednhuset, og vidara opp Kleivan. Gongvegen gjekk inn Litlordalen, og opp Litlordalsskotet. Her var det skotet ut i fjellet for å få til ein rask gongveg, og som dei og kunne bruka med kløvhest.
Transporten av stein frå gruva, vart sendt med løypestreng fra toppen av Litlordalsskotet, og ned til kvednhuset. Denne løypestrengen stod til ein gong i 1930-1940 åra, då fekk Gunnulf J Eiesland den, og han tok den ned for å bruka den å frakta ved med til Rebbåsen.
Vidare transport gjekk med hest og kjerre til Øie, der det vart skipa videre. Det å frakta malmrik småstein, som var størsteaparten av produktet, var ikkje like enkelt. 3 mil med risting førte til at mykje rista av, og la seg som eit støvlag i bunnen av kjerra.
Etter avslutta drift
Denne bygningen stod til ca. 1950. Knusaren kjøpte Nils T. Eiesland i 1940 åra. Han frakta den om vinteren på snøføret, og satte den i stand, for å bruka den til å knusa stein til å ha i betongen då han bygde verkstaden på Kvinlog. På anleggsområdet var det og ei brakke for anleggsarbeidara til overnatting. Det låg like vest for knuseverket. Den var bygd med håndsteinar, kledd utvendig med vanlig kledning, og med panel innvendig. Der var soverom med under- og overkøye, og eit kjøkken med bysse til å koke på. Brakka blei reven i 1940 åra. På den tida fekk Ane og Ingeborg Solhom desse materiala til å byggja på floren på Mjåvatn.